Etappe 18 Masi - Nordkapp

Etter å ha latet oss i sola i mange timer, spist hamburger en gang, møtt familien til Ida, pakket om og spist hamburger en gang til kom vi oss videre fra Masi. Det var litt styr å komme seg ut av Masi for å finne en trygg plass å krysse elva, men etter å ha spurt folk ca 5 ganger fant vi da til slutt ut hvor vi skulle gå og hvor vi skulle krysse elva. Vi kom oss opp på vidda igjen og fant en fin teltplass. 19.april gikk turen videre mot Iesjavri, Finnmarks største innsjø.

Dagens første runde med hamburger

Den størse utfordrinen vi har hatt i det siste er reinsdyr. Hundene har virkelig jaktinnstinktet i behold, ser de en rein stikker de etter den. Hundene har hatt ferie i 3måneder, de har gått løst og  akkuratt hvor de vil, sprunget opp og ned, frem og tilbake, snust seg rundt i diverse spor, men alltid holdt seg i nærheten av oss. I det siste har vi hatt hundene festet i oss pga de stikker av etter rein dersom de ser reinen før oss. Denne dagen hadde vi hundene løst til feil tid, vi var ikke oppmerksomme, plutselig var begge to vekke. De hadde funnet en stor reinflokk og "leke" med. Får de først teften av rein lukker de ører og pulkene blir lette som fjær, og vi har ikke sjans å få tak i dem. Vi gikk etter og heldigvis var samen som eide flokken der  med scooter, han fikk tak i hundene og var lite fornøyd med at de hadde skremt livet av flokken hans og at reinsdyra var spredd på alle kanter. Ann Kristin som var først til åstedet fikk en real runde med kjeft av en illsint same. Hun beklaget og unskylte alt hun kunne og lovet at det ikke skulle skje igjen.  At han ble sint er veldig forståelig, dette skal ikke skje. Dyra blir vettskremt og det er mye arbeid å få flokken sammlet igjen. Etter at han hadde fått kontroll på reinflokken kom han bort til oss. Det viste seg at han egentlig var en trivelig samen som vi stod og prata med en god stund.

Etter at vi hadde kryssa over Iesjavri overnattet vi ved Gytebukta. Dagen etter gikk vi mot Stabbursdalen, med hundene i bånd. 21. april gikk vi til Skaidi, her fikk vi låne hytta til tante Solfrid og onkel Dag. Luksus med dusj, seng, sofa og stooor tv. Vi kan å nyte luksuslivet når vi først får muligheten :-) Tusen takk for lånet av ei kjempe flott hytte.

Fra Skaidi startet vi på siste etappe mot det store målet vårt, Nordkapp. Først gikk vi til Smørfjordvannet ved Hatter. Her møtte vi Hundekjøringsklassen ved Øytun folkehøgskole, onkel Arne er med på turen som ekstra lærer. Ida fikk hilst på hunden sin Solan (superhunden som gjennomførte 100mila!), vi prata litt om turen vår til elevene og fikk servert nydelig sjokoladekake før vi fortsatte videre nordover til Lafjordvannet hvor vi hadde turens aller siste teltnatt.

Hundekjøringsklassen på tur

Helt siden Kilpis har vi hatt fantastisk vær, men den 23.april ble det værskifte med overskyet vær. Vi gikk ned til veien ved Kåfjord, 3 km fra Nordkapptunnelen. Mens vi stod der å prøvde å få haik til pulkene både regnet, haglet, sluddet og snødde det. Etter ca en time stoppet en stor bil som hadde plass til alt utstyret vårt, de snille mennen som kjørte ville veldig gjerne hjelpe oss. De tok med seg utstyret og kjørte det gjennom tunnelen, mens vi og hundene gikk. De ble dagens første redningsmenn for oss:-)
Etter å ha gått 11km på asfalt var vi ute av Nordkapptunnelen og vi befant oss på Magerøya.

                                            

Der vi hadde tenkt å gå opp på fjellet etter tunnellen viste det seg å være alt for bratt, i tillegg hang det ei skavl oppi der. Mannen i luka på bomstasjonen foreslo at vi kunne gå opp Kobboltdalen, etter å ha pratet med en som bodde i dalen som sa at elva var gått opp og at han ikke ville anbefale å gå der måtte vi legge en ny plan. Været ble surer, vi, hundene og utstyre var søkkvått og værmeldinga for dagen etter var ikke noe bedre. Stiv kuling og bygevær fristet lite. Den snille mannen på bomstasjonen hadde ei hytte som låg like ved bomstasjonen nede ved sjøen, han tilbydde at vi kunne låne hytta. Våte og kalde som vi var takket vi ja til dette. Dagen etter var været ikke noe bedre, sjøen stod kvit innover land. Dårlig sikt i tillegg til at vi hadde fått høre at dette ikke var noe værhard sted på øye gjorde at vi erklærte oss værfast. Dette ble turens andre værfastdag  og det like før mål. Da vi hørte at veiene på øye var kolonekjørt og stenkt pga været, var vi glade for at vi holdt oss i ro. Dårlig tid har vi ikke.

                 Ida og Sunny drømmer om å nå målet på værfastdagen

25. april våknet vi til bedre vær en dagen før, kl 7 var vi klar ved bomstasjonen. Da var det vaktskifte, nattevakten som gikk av jobb tok med seg pulkene i bilen og kjørte det de siste 5 km bort til Ole Arntsenvika hvor vi gikk bort og startet å gå opp på fjellet igjen. Vi har aldri vært så glad i en bomstasjon som denne ved Nordkapptunnelen. Tusen takk til Nils som vi fik låne hytte av og Ole Johnny som kjørte pulkene, de ble dagens 2.og 3.redningsmenn.

Snart på Nordkapp

Fra Ole Arntsenvika hadde vi bare sjarmøretappen igjen til Nordkapp. Været ble enda bedre ut over dagen,glimt av blå himmel og sol er digg.Vi festa norske flagg på pulkene da vi gikk de siste kilometrene ut til Nordkapp. Da vi kom fram rant det noen stollte gledestårer, vi var fremme ved målet.
Ida, Ann Kristin, Synny og Hope på tur i 109 fantastiske dager. Følelsen ved å være fremme ved målet kan ikke beskrives, det var uvirkelig å stå ytterst på platået å vite at vi hadde klart det. En stor drøm har gått i oppfyllelse. Vi er lykkelige etter å ha hatt en fantastisk tur og litt triste over at det hele er over. Nå skal vi hjem og leve lenge på minnene om det gode liv på tur.
Tusen takk til bror Vegard som kjørte de 60 milene tur/retur Langfjordbotn - Nordkapp for å hente oss:)
                                        
                                   "Tro på dine drømmer for drømmer kan bli sanne"